Arne "Lille-Lækken" Pedersen
Posisjon | Midtbane |
---|---|
Alder | 82 år (01.11.1931 - 17.11.2013) |
Fødested | Fredrikstad |
Nasjonalitet | Norge |
Biografi
I FFK 1950-1966
Arne "Lille-Lækken" Pedersen har en helt spesiell posisjon i FFKs historie. Ikke bare er han en av klubbens største legender, han er også unik i det at han er en av få spillere i norsk fotball som både har innledet og avsluttet karrieren i store finaler.
På slutten av 40-tallet var FFK i ferd med å få fram en ny generasjon av talentfulle juniorspillere. Strategen på dette laget var Arne Pedersen, og i 1949 ledet han juniorlaget til seier i østlandsmesterskapet.
Arnes bror Leif ”Store-Lækken” Pedersen debuterte på FFKs A-lag i 1948. Navnet hadde han fått siden lillebroren ikke klarte å uttale navnet hans riktig da de to var små. Folke Bolstad i Morgenposten begynte å omtale brødrene som "Store-Lækken" og "Lille-Lækken", og dermed var kallenavnet på plass. ”Lille-Lækken” ble et begrep og skulle følge Arne Pedersen siden.
Storebror Leif er en av de mest stabile spillere FFK noensinne har hatt. Fra 1948 til sensommeren 1957 spilte han samtlige seriekamper.
Arne P. debuterte for FFKs A-lag som 18-åring i 1950 i seriefinalen mot Fram-Larvik. FFK tapte finalene etter 1-1 på Stadion og 0-1 på Lovisenlund stadion. ”Lille-Lækken” var en av finalenes beste spillere, men da Fram scoret det avgjørende målet lå han på sidelinjen etter å ha fått en albue i ansiktet.
Men FFK lot ikke seg ikke knekke av et finaletap. Laget vant seriemesterskapet i 1951, 1952 og 1954, og i løpet av denne perioden vokste Arne Pedersen i rollen som lagets organisator og hjerne. Han spilte for det meste indreløper, men fungerte også bra som half. 1951/52 delte han toppscorertittelen i FFK med Willy ”Vinga” Olsen og Henry Johannessen, alle med åtte mål. I flere år hadde han for øvrig med seg broren Leif Pedersen på vingen.
- Jeg var heldig som fikk være med i den perioden. Det var mange store spillere i klubben, vi unggutta hadde noe å strekke oss etter. Tenk på en mann som Bjørn Spydevold, som spilte på sju forskjellige plasser på landslaget. Og vi hadde Henry Johannessen, Willy Olsen, broren min Leif, Erik Holmberg og mange flere. Det var stort bare å få trene sammen med de gutta der, fortalte Arne P. i boken "A-laget" av Svein Sæter og Johan L. Øiestad.
På midten av 50-tallet hadde Pedersen en periode preget av skadeproblemer. I 1954 gikk han glipp av cupfinalen etter å ha blitt skadet i semifinalen, og fra april året etter ble han satt utenfor etter en kneoperasjon. Til serieinnspurten i 1956 var han derimot tilbake.
"At "Lille-Lækken" har levert en mer betydningsfull innsats for sitt lag enn i ekstraomgangene i går, tviler vi på", skrev Kjell Stenmarch etter den første av i alt tre kvartfinaler mot Larvik Turn.
I 1957 var han skadefri og bedre enn noen gang på et fornyet, sterkt Fredrikstad-lag. Klubben tok ”the double” med en strålende opplagt Arne P. i lederrollen. Han misset riktignok seriefinalen mot Odd, men i cupfinalen mot Sandefjord var han i sitt ess. Etter kampen sikret ”Lille-Lækken” seg en souvenir da han snappet matchballen foran nesen på Sandefjords Erik Kristiansen.
Året ble det store gjennombruddet til FFKs nye angrepsstjerne Per ”Snæbbus” Kristoffersen, og de to innledet raskt et effektivt samarbeid med ”Lille-Lækken” som tilrettelegger og ”Snæbbus” som avslutter, et samarbeid som skulle sørge for utallige scoringer i årene som fulgte. I tillegg hadde klubben fått et fantastisk tilskudd i den nye driblekongen Bjørn Borgen.
- Bjørn og jeg hadde spilt sammen siden småguttelaget, og kjente hverandre ut og inn. På FFK fikk vi strategen Arne mellom oss. Han hadde et utrolig blikk for spillet, og spilte nesten aldri dårlig. Dessuten var han lur; han spilte på motsandernes svakheter, slo presise baller i lukene som oppsto og inviterte til vegger og trekantspill. Og gjennombruddspasningene var noe av et varemerke. Ofte spilte han gjennom til Bjørn, som gikk til dødlinja og slo inn til meg, mimrer "Snæbbus" i A-laget.
I 1960 var Arne Pedersen en av målscorerne i den legendariske 4-3-seieren over Ajax på Stadion. I 2. rundekampen mot AGF Århus i Danmark var han ikke med. Faren hans døde dagen før avreise og "Lille-Lækken" valgte å bli hjemme. FFK tapte 0-3 og røk ut av europacupen.
- Hele familen ville at jeg skulle reise nedover likevel, men jeg hadde ikke ånden til det.
Arne Pedersen rundet 30 år i 1961, men så ikke ut til å ha mistet noe av sitt høye nivå – snarere tvert i mot. Han var han med på å vinne et nytt dobbeltmesterskap med Fredrikstad, og laget et av målene da Haugar ble knust med 7-0 i cupfinalen. I 1963 ble han vurdert som årets angriper i 1. divisjon av VG. Samme år ble han FFKs toppscorer sammen med Per Kristoffersen med ti mål. I 4. serierunde spilte FFK 1-1 borte mot Brann, og Bergenspressen var full av lovord om FFKs strateg:
"Tenk om Brann hadde hatt "Små-Lækken på laget! Fredrikstad har nemlig det vi så sårt savner hos Brann, de har Arne Pedersen - en rolig og beregnende strateg, som foruten selv å spille godt også er i stand til å dirigere sitt mannskap både oppe og nede på banen."
I 1965 ble Arne P. nok en gang FFKs toppscorer med 14 mål. I sitt siste
år, 1966, var han svært sentral gjennom en meget god FFK-sesong, og fikk en perfekt avslutning på karrieren da han avgjorde cupfinalen mot Lyn med et straffespark i kampens siste minutt på stillingen 2-2. FFKs keeper Per Mosgaard var nok den eneste på Ullevål som ikke så det avgjørende skuddet. Han var så nervøs at han lå på alle fire med hodet i hendene da straffen ble tatt.
Kaptein Pedersen hevdet han hadde nervene under kontroll da han satte inn den avgjørende scoringen.
- Jeg var ikke nervøs da jeg skulle ta straffesparket. Litt nervøs var jeg nok med det samme dommeren blåste, det ville være rart om jeg ikke var det, men så gikk jeg litt rundt og fikk roet meg, og så også at noen av Lyn-spillerne var borte hos keeperen for å fortelle hvor jeg kom til å skyte. Derfor bestemte jeg meg til å sette ballen i motsatt hjørne av der jeg pleier.
Mosgaard hadde i utgangspunktet ingen grunn til å være nervøs. I løpet av karrieren tok Arne Pedersen 25 straffespark for FFK i obligatoriske kamper og bommet bare på ett.
Pedersen spilte i alt 232 toppseriekamper (114 mål), og med sine totalt ni mesterskap er han stadig en av de mestvinnende i den norske fotballhistorien. Totalt har Pedersen 323 obligatoriske kamper for FFK. Kun Reidar Lund har flere med 325. Til Pedersens forsvar skal det sies at det ble spilt langt færre kamper på hans tid enn da Lund herjet rundt på 70- og 80-tallet.
Pedersen var innom B-landslaget i 1951 og nyskapningen U-landslaget året etter, men debuterte på A-landslaget i relativ høy alder i 1957, i en bortekamp mot Ungarn. I de følgende årene hadde han vanskelig for å lykkes, og spilte ingen landskamper i perioden 1959-61. Men i 1962 ble han hentet inn igjen, og var deretter et fast innslag fram til 1966.
- Folk påstår at jeg ble bedre og bedre jo eldre jeg ble, men det stemmer ikke. Jeg var mye bedre på 50-tallet, fra 1952 og noen sesonger utover. Du er sultnere som ung spiller. Da jeg var junior, var målet å komme seg inn på A-laget til FFK. Da jeg oppnådde det, ble målet å komme videre - til landslaget, fotalte han senere.
Mange lurte på om uttakningskomiteen viste hva de drev med siden Arne P. konsekvent ble utelatt, men det er ikke hovedpersonen med på.
- Nei, vi hadde jo mange fremragende spillere på den tida, og det var hard konkurranse om plassene. Bare tenk på en spiller som Gunnar Thoresen. Så det ble bare å vente til plassen var ledig.
16. mai 1962 slo Norge Nederland 2-1 på Ullevål. Seieren var smått sensasjonell, for de nederlandske spillerne var stort sett profesjonelle og derfor store favoritter. Arne Pedersen var banens gigant og la opp til begge de norske målene. Bjørn Borgen scoret det avgjørende 2-1-målet. Fredriksstad Blad sparte ikke på superlativene:
"Sensasjon på Ullevål! Nederlagsdømte Norge, anført av Arne Pedersen beseiret Nederlands proffs med 2-1 [...] Æren for den norske seieren må i første rekke tilskrives Arne Pedersen som spilte sin beste landskamp til dato. Han var aktivt med både i angrep og forsvar, og spilte en dominerende rolle på midtbanen og var sjelen i de fleste norske angrep. Han kom ikke selv på scoringslisten, men begge de norske scoringene skyldtes Arne Pedersens ypperlige tilrettelegging."
Pressen brukte mye spalteplass dette året på feiden mellom Arne Pedersen og Branns storspiller Roald "Kniksen" Jensen. De to spilte sammen på landslaget, og Jensen hevdet til pressen at Pedersen mislikte og neglisjerte ham.
- Sett meg ikke opp ved siden av Arne Pedersen en gang til, klaget "Kniksen" til Sportsmanden etter en kamp mot Sverige.
- Arne Pedersen neglisjerer meg, ja, han bent fram misliker meg.
FFKs formann, Rolf "Bayern" Johannessen var sjokkert:
- Det er rett og slett forferdelig, og jeg venter at "Kniksen" blir satt ut av landslaget efter dette. Det går ikke an å ta en medspiller på en slik måte, aller minst en så fin kar som Arne Pedersen.
"Lille-Lækken" tok det hele med ro:
- Kniksen må få lov til å ha sin mening.
Senere samme år virket det som om de to hadde begravet stridsøksen, og da Norge slo Finland 2-1 i Bergen 28. august var de tilbake på banen sammen.
"Arne Pedersen og Roald Jensen på bølgelenge i landskampen", slo Fredriksstad Blad fast.
I denne perioden etterfulgte han også Thorbjørn Svenssen som lagets kaptein, noe han var i til sammen 24 kamper.
Arne Pedersen fikk gullklokka i 1964 etter en kamp borte mot Luxembourg. Norge dominerte kampen, og det falt ikke i god jord, hverken hos motstanderne eller publikum. Tilropene ble hissigere og taklingene hardere utover i 1. omgang. I pausen kom kaptein Arne Pedersen med en klar beskjed til de andre norske spillerne:
- Hvis det blir hardt spill, skal jeg ta meg av det, så bare slapp av.
Hardt spill ble det, men den heller spinkle og senete Arne P. var umulig å bringe ut av fatning.
- Hvordan han klarte å ta imot så meget i sin magre kropp er en gåte. Vel var han veltrenet og kantete å skubbe seg på, men likevel", fortalte landslagskeeper Kjell Kaspersen i boken I skuddet.
Norge vant kampen 2-0, og da dommeren blåste av kampen stormet tilskuerne banen for å ta de norske spillerne. Politiet måtte hjelpe til med å få gjestene helskinnet inn i garderoben.
De tre siste årene på landslaget spilte Arne Pedersen høyrehalf, og presterte noen av sine aller beste kamper. Han ble særlig berømmet for sin innsats i en bortekamp mot Jugoslavia i 1965, en kamp som endte 1-1. Radioreporter Bjørge Lillelien var fra seg av begeistring:
- Det var to typer fotball som ble vist på banen. Den ene sørget Arne Pedersen for. Den andre sto de 21 andre for.
19. mai samme år slo Norge Thailand 7-0 på Brann Stadion. Arne Pedersen sørget for å skrive seg inn i historiebøkene ved å score Norges 500. landslagsmål gjennom tidende. På stillingen 6-0 fikk Norge straffespark, og kaptein Pedersen inviterte keeper Kjell Kaspersen til å ta det. Kaspersen takket og bukket og hamret ballen i mål. Dette er foreløpig den eneste gang en keeper har scoret for Norge.
En av "Lille-Lækkens" kamerater på landslaget var spilleren han kalte "Oluf", Vikings Olav Nilsen.
- Arne P. var den selvskrevne kaptein på landslaget, og spilte en rekke glimrende kamper. Likevel var han etter min mening enda større som klubbspiller. Fredrikstad var jo litt "Rosenborg" på 1950-tallet og utover på 60-tallet. De hadde et kanonlag som alltid var med i toppen. Jeg har spilt en drøss kamper for Viking på Fredrikstad Stadion, men det er ytterst få av dem vi vant. FFK stilte med stjerner som Snæbbus, Bjørn Borgen og Roar Johansen, men Arne P. hadde noe spesielt. Han var dominerende; den sentrale spilleren som gjorde kloke valg hele tida og svært ofte preget kampene. Dette behersket han som få andre i norsk fotball, forteller Olav Nilsen i "A-laget".
Pedersen framsto ofte som en dominerende sjefstype på banen. Med sitt blikk for spillet, gode teknikk og evne til å raskt og presist servere baller til angriperne, var han i sitt ess i playmaker-rollen. Dessuten var han fintesterk, og en god avslutter. Samtidig var han en solid defensiv spiller, og flink til å nøytralisere motspillere. Med sin spede kroppsbygning egnet han seg riktignok lite til et mer fysisk spill, men var til gjengjeld svært utholdende. Hans største svakhet var tempoet, men han kompenserte med å løpe veldig mye.
Etter at han la opp var Pedersen trener i flere år, bl.a. som spillende trener i Strömstad. Senere trente han Kvik Halden. Han ledet Fredrikstads A-lag 1971-73. Noen stor trenerkarriere i FFK fikk han dessverre ikke. Riktignok ledet han laget til cupfinalen mot Rosenborg i sin første sesong.
- Å tippe utfallet vil jeg ikke, men jeg kan fortelle deg etterpå hvorfor FFK vant, sa han til Fredriksstad Blad før finalen. FFK vant ikke. Trønderne ble for sterke og ble Norgesmestere med 4-1.
I 1973 rykket FFK ned fra landets øverste liga for første gang i klubbens historie. Nedrykket var kanskje ikke så uventet, Arne P. hadde vært redd for at laget skulle trene for mye. Han mente at to treninger i uken burde være nok, slik at man tok vare på overskuddet og spillegleden.
- Guttene er amatører og har full jobb ved siden av. Husk fotballen er en hobby.
Det ene begredelige resultatet fulgte det andre utover i sesongen, men Pedersen gikk ut på Sportsrevyen og sa at han ville le hvis FFK gikk ned. Da nedrykket var klart, mottok FFK en ølbrikke fra en skadefro bergenser med påskriften "Lær og le med Arne P".
Men tiden leger alle sår. I 1993 trakk et samlet Sportsutvalg seg etter massiv kritikk. På et møte 25. mars takket Arne Pedersen ja til å ta over som Sportsutvalgets leder. Med seg fikk han fire andre FFK-veteraner, blant andre Thor Spydevold. "Lille-Lækken" beholdt vervet ut 1994.
I 1998 ble Arne Pedersen utnevnt til æresmedlem i klubben.
Som pensjonist har Arne P. blant annet vært engasjert i etableringen av Fotballmuseet på nye Fredrikstad Stadion. Han har også vært en viktig del av "Sluknede Stjerner".
- Det var en klubb vi begynte med for rundt 30 år siden. Maks 25 stykker kunne være med samtidig, og opptakskravet var at du hadde gullklokka. Så møttes vi til trivelig samling sammen med fruene en gang i året. Nå er det en stund siden. Vi drar jo på åra, og mange av de opprinnelige medlemmene er gått bort, forteller han i "A-laget".
I 2002 feiret Norges Fotballforbund 100 år. Anledningen ble blant annet markert med en jubileumskamp mot Sverige på Ullevål. Som en del av arrangementet var tre legendariske norske spillere invitert til å ta straffespark: Odd Iversen, Per "Snæbbus" Kristoffersen og - selvsagt - Arne "Lille-Lækken" Pedersen.
Svein Sæter og Johan L. Øiestad ga i 2005 ut boken "A-laget: Norges 25 største fotballspillere gjennom tidende". Arne ”Lille-Lækken” Pedersen er listet som nummer 12 under overskriften "Strategen".
Arne Scheie ga Arne P. følgende omtale da han inkluderte ham på sitt drømme-FFK-lag i 1999:
- "Lille lækken" var klubbspilleren fremfor noen. Ble tidlig valgt som FFK-kaptein og fremsto da også som den ubestridte lederen. Ble også landslags-kaptein, da de begynte å bite fra seg. Husker ham spesielt fra kampen mot Jugoslavia. Det var VM-kval i 1965 og Norge vant 3-0. Arne Pedersen var virkelig god.
Arne Pedersens meritter:
40 A-landskamper
11 landslagsmål
5 B-landskamper
1 U-landskamp
7 E-cupkamper
1 E-cupmål
Norgesmester 1957, 61, 66
Cupfinalist 1954, 63
2 cupfinalemål
Seriemester 1950/51, 51/52, 53/54, 56/57, 59/60, 60/61
Seriefinalist 1949/50, 54/55, 55/56
3 seriefinalemål
231 eliteseriekamper
114 eliteseriemål
Les mer om Arne Pedersen:
NFF
Sportskontoret
Oppdatert: 11. juni 2009
Spillerstall 2024: Eliteserien
Keeper
Forsvar
Midtbane
Angrep
Copyright © ffksupporter.net 2003-2023 | Kontakt oss på support@ffksupporter.net
Ansvarlig redaktør: Øystein Holt, ffksupporter.net
26/04/2024 22:15 | c8124340