Husk meg
Brukernavn
Passord

Sten Moe

Bilde av Sten Moe
Posisjon Midtbane
Alder 69 år (23.03.1906 - 27.05.1975)
Fødested Fredrikstad
Nasjonalitet NO Norge

Biografi


I FFK 1927-33, 35-39

Sten Moe er spilleren og strategen som skal ha æren for å ha skapt ”Fredrikstad-stilen” på 20- og 30-tallet.

Moe slet ut sine første fotballsko når guttene fra Holmen og Trosvik møttes til kamp på Bakerløkka i nærheten av Seiersborg Textilfabrikk. Laget til unge Sten var et av distriktets beste gatelag, og Moe var lagets ubestridte leder.

Juniorlaget 1923. Bak fra venstre: Trener Birger Möller,
Erling Vidnes, Karl Pedersen, Sten Moe, Holger Andersen,
Olaf Kristensen. I midten: Sverre Strømholm, Karl M.Olsen,
Kristen Andersen. Foran: Asbjørn Andersen, Harry W.
Johannessen. Siste mann ukjent. Foto: FFK

I 1923 gikk ungguttene samlet inn i FFK der de fikk utgjøre klubbens juniorlag. Her havnet de under ledelse av den svenske trener Birger Möller. Norges tidligere landslagstrener var ettertraktet blant norske klubber. Han hadde tilbrakte flere år i Sør- og Mellom-Europa og kjente godt til fotballen som ble spilt på kontinentet. De moderne treningmetodene videreførte han til FFKs lovende juniorlag.

Möller brukte mye tid på enkle øvelser som å dempe en ball, slå en pasning med både inn- og utsiden av foten, bruke vristen istedenfor tåen og dempe ballen på brystet. Han trente også A-laget, og da Sten Moe og Arne Ileby var en tur på Fredrikstad Stadion i 1925, ble de overrasket over hvor dårlige de eldre spillerne var til å utføre disse øvelsene.

Juniorlaget under Birger Möller viste en helt annen entusiame i treningen og gikk snart forbi A-laget hva gjaldt tekniske ferdigheter. Sten Moe viste tidlig talent for lagledelse og taktikk. Han ga ris og ros til lagkameratene, ledet treninger og laget nye øvelser. Blant annet sørget han for straffesparktrening med stilkarakterer.

De nye treningsmetodene ga resultater, i 1925 og 1926 vant juniorlaget kretsmesterskapet.

Det tok ikke lang tid før unggutten ble hentet opp på C-laget. C-laget ble brukt som et rekrutteringslag for lovende juniorspillere som var for gamle til å spille på juniorlaget og for uferdige til å komme på A-laget. Her ble Sten Moe raskt den naturlige lederen og anføreren, og rundt ham hadde han fotballtalenter som Karl Pedersen og Arne Børresen, spillere som snart skulle utgjøre stammen i klubbens første storlag. C-laget var en periode nærmest utilnærmelige, og i 1926 vant de kretsmesterskaper. Noen mente at rekruttene faktisk var bedre enn A-laget. Forsker Per Vold skriver i sin hovedfagsoppgave om Østfoldfotballen før 1940 at "klubben ble oppmerksom på hans egenskaper og ga ham fullmakt til å utvikle en spillestil på C-laget etter den moderne fotballs prinsipper".

Debuten på A-laget kom i 1927, da han leverte en overbevisende kamp mot Kvik. Det tok ikke lang tid før klubbens formann Harald Kilde ba Sten Moe om å danne ”det nye FFK”. Kilde hadde oppholdt seg en lenger periode i utlandet og fått opp øynene for andre taktikker og treningsmetoder. Tilbake i Fredrikstad lot han seg imponere av hvordan unguttene behersket den nye kortpasningsstilen og hvor lette og tekniske de var. FFK sto foran et generasjonsskifte, og formannen ønsket å kombinere det beste fra det gamle laget med de talentfulle spillerne på C-laget. I Sten Moe fant han ned naturlige lederen for en slik prosess. Moe takket ja til oppgaven, men krevde å få gjøre dette uten innblanding. Det gikk ikke lang tid før Moe fikk tilnavnet ”Fotballprofessor’n” på grunn av sin teoretiske tilnærming til fotballen.

Pressen hadde også lagt merke til Moes strategiske evner. Etter at en kamp ikke gikk helt etter planen kunne man lese følgende:

"Hadde Fr.stads forsvar fulgt bedre med når Moe dirigerte sin række til angrep vilde nok denne omgangs resultat ha blit annerledes, men det holdt sig feilaktig altfor langt tilbake, saa løperne praktisk takt fik operere paa egen haand. Særlig gjelder dette de to backs som [...] men tilbragte sin meste tid inde maalfeltet."

I 1927 gikk Sten Moe glipp av tredjerundekampen mot Selbak på Lisleby. Tyfoidfeberen hadde kommet til landet, og Moe var en av dem som ble rammet Han lå til behandling på Epidemialazarettet på Fjeldberg da kampen ble spilt. Dette svekket nok FFK, for Selbak vant 2-1.

Året etter var Moe tilbake og sto i spissen for et ungt FFK-lag som sørget for klubbens nasjonale gjennombrudd ved å spille seg til semifinale i cupen. Her ble det tap for Lyn. En av grunnene til lagets fremgang var at man hadde begynt å ekperimentere med senterhalfen og utvide dennes handlingsrom. En konsekvens av dette var at de to indreløperne ble trukket ned og gitt friere roller på midtbanen. De skulle nå ikke bare være avsluttere, men fikk ansvaret for å bygge opp angrepene bakfra. En av FFKs indreløpere var Sten Moe, senterhalfen var Karl Olsen, og sammen skapte de nærmest en ny spillestil preget av hurtig småspill, presisjon, teknikk og raske og uventede gjennombrudd.

Framgangene på klubblaget førte til at Sten Moe samme høst fikk debutere på landslaget, som senterløper i en kamp mot Tyskland på Ullevaal. Karl Pedersen og Arne Børresen debuterte også, og dermed fikk hele FFKs innertrio sin landslagsdebut i samme kamp.

Semifinaletapet i 1928 hadde vært en tankevekker for Sten Moe og de andre unge spillerne. Lyns tre-back-oppstilling hadde overrasket dem, og lagets stjernespiller Jørgen Juve hadde fått gjøre så vondt han ville. Men unguttene tok det hele som nyttig læring. Samtidig sørget formann Harald Kilde for at laget ble matchet mot utenlandsk motstand, spesielt av østerriske lag. Av disse lagene lærte ungguttene hurtig kortpasningsspill og teknikk, men også langpasninger og gjennombrudd. Denne måten å spille på fikk navnet "wienerstilen" og skulle bli FFKs varemerke i mange år fremover.

Etter at FFK hadde nådd en ny semifinale i 1930, sprang laget så ut i full blomst i 1932, da det vant klubbens første cupmesterskap etter å ha knust Ørn med 6-1 i finalen. Stens yngre bror Sverre scoret fire av målene, noe som fortsatt er finalerekord. Ørns mål kom for øvrig etter en grov bom av Sten Moe. Moe hadde som vanlig lagt opp strategien før kampen, og nå så de andre FFK-spillerne bebreidende på ham. Men Moe kontret kjapt:

- Det er det jæ sier, guttær. Der ser dere åssen det går når noen ikke gjør jobben sin. Så nå får dere stå på!

Dagbladets Jørgen Juve var imponert over det han hadde sett av FFKs strateg.

"Han spilte riktig. Alltid i sving I det ene øieblikket med begge Ørn-backene klistret til sine bevingede føtter, i det neste lurende bak sine vinger for å kunne bytte plass med dem om det skulle trenges."

Laget som ble Norgesmestere i 1932. Fra venstre: Finn Johannessen Jagge, Oscar Nilsen, Håkon Johansen, Sten Moe, Sverre Moe, Arne Børresen, Just Johannessen, Morten Pettersen. Foran: Ragnvald Olsen, Ivar Olsen, Egil Brenna Lund. Foto: FFK

Moe fikk deler av vårsesongen 1933 ødelagt på grunn av en kneskade han pådro seg da FFK slo skotske Aberdeen i en treningskamp på Stadion.

"FFK lider under Sten Moes fravær"
, meldte Fredriksstad Blad etter en seier over Tistedalen.

Til kretskampen mot Kvik 25. juli var han tilbake.

"Sten Moe i trøien igjen. Vi får håpe hans come back blir vellykket"
, skrev Fredriksstad Blad.

Men to dager senere, i en kamp mot Torp, slo han opp den gamle kneskaden.

Skaden plasserte ham på sidelinjen en måned, og uten strategen fikk FFK problemer i 2. rundekampen mot Gjøa. Kampen på Ullevaal endte 1-1. Til omkampen på Stadion var derimot Sten Moe tilbake, og FFK vant 4-2. Pressen mente at "hans gjeninntreden så ut til å bety meget. Det var plan over de fleste angrep, og den nødvendige ro blev også fremskaffet".

Som nevnt tidligere var Sten Moe enn mann med sterke meninger. I okotber 1933 trakk han seg fra laget i protest mot at lillebroren ikke ble tatt ut. Han fortsatte å holde seg borte gjennom hele sesongen 1934, et fravær som ble merkbart for laget. Etter at FFK hadde tapt 1-3 for Frigg skrev P. Chr. Andersen i Aftenposten at "Fredriksad ga et meget ujevnt og rotete inntrykk. Det er ikke meget igjen av det nybyggende og tilretteliggende spill vi husker fra Børresens og Sten Moes dager".

I 1935 var Moe tilbake for fullt, og han tok umiddelbart kommandoen. FFK møtte Vikersund borte i cupens 2. runde, og en av hjemmelagets spillere hadde fått i oppdrag å markere FFKs strateg. Vikerundspilleren satte inn en rekke harde taklinger, og til slutt fikk Sten Moe nok. Arne Ileby fortalte senere:

- Da tok Sten Moe saken i egne hender, tok sin oppasser under armen og geleidet ham bort til dommeren: "Dersom du ikke viser ut en slik gris som dette, så går jeg av banen!"
- Jeg trodde ikke det jeg hørte, men Sten satte seg i respekt, og vi vant 5-0.

Sten Moe var med på å vinne tre nye cupmesterskap i årene fram til 1938. I finalen i 1935 ble Sarpsborg slått 4-0, og Sten Moe var kampens store spiller.

"Vi vil nødig gå noens ære for nær, men vi tror vi kan gå uantastet gjennem byen når vi tillater oss å trekke frem Sten Moe som mannen med det rette syn og med evnen til å sette det i verk. Når det dertil kan legges, at han med sitt ypperlige spill, til tross for sykdom og plager, leverer en innsats som i gårsdagens kamp, da vil både med- og motspillere rekke ham hånden som dagens mann og byen selv ære ham for denne prestasjon"
, mente Eilif "Eno" Erikssen i Fredriksstad Blad.

Det var en stund usikkert om Moe i det hele tatt kunne spille finalen. Han hadde fått en byll ved siden av endetarmen, og ingen leger turte å operere. Da tok doktor Hans Saenger ansvar. Han fikk tømt byllen, og dagen før kampen ble Sten Moe spilleklar.

I finalen året etter var han like dominerende da Mjøndalen ble slått 2-0. FFKs keeper Georg Schuster reddet en Mjøndalen-straffe etter fem minutter, og deretter "fikk vi 40 minutter som aldri vil glemmes i Norgesmesterskapets historie. Hvem skapte disse? Sten Moe, mannen som nesten ble ledd ut, i hvert fall utskjelt etter noter i vår mot Sveits! Nu spilte han slik at publikum ikke kunde følge med følge med, da de bare tok det som en selvfølge at han gjorde slik at ballen alltid havnet hos medspiller etter først og ha driblet av en eller to av "maskinlaget"." (Eigil Dahl, Dagbladet)

Jørgen Juve hevdet at hvis Knut Brynildsen var den som fastslo seieren, var Sten Moe den som organiserte den.

I 1938 og -39 var han også med på å sikre seier i de to første versjonene av Norgesserien. Etter triumfen i 1938 mente hovedsstadspressen at dersom Sten Moe skulle forlate klubben, ville FFK forlate toppklassen i norsk fotball.

Det sier noe om Moes autoritet at han i 1939 viste Bjørn Spydevold bort fra treningen på grunn av noen relativt uskyldige soloprestasjoner. Det måtte et forsoningsmøte til mellom de to for å få saken ut av verden.

Forsker Per Vold intervjuet Bjørn Spydevold ved flere anledninger, blant annet i arbeidet med jubileumsboken til Østfold Fotballkrets, "Fotball for alle". Her forteller Spydevold at Sten Moe nøt stor respekt i hele miljøet. Også når det gjaldt det sosiale var Moe det naturlige samlingspunktet. Vold skriver:

"Sosial bakgrunn spilte ingen rolle, det var fotballferdighetene som var det avgjørende. [...] Moe komponerte laget ut fra kvaliteter som spisskompetanse og menneskelige egenskaper. Det var ikke plass til individualister eller spillere som ønsket å mele sin egen kake. Var en spiller for egoistisk, tok han de andre spillerne til side og oppfordret dem til å la være å spille på ham."

Høsten 1939 ødela Moe kneet i kvartfinalen mot Lyn, og dermed var spillerkarrieren over. I hvert fall nesten. Da krigen brøt ut ble det rapportert at han var med på et østfoldlag hadde slått Kristinehamn og Filipstad IF under kamper i Sverige.

Norges landslag som spilte 2-2 mot Tyskland på Ullevaal 21. juni 1931. Fra venstre: Walter Wallenborg, Rolf Johannessen (Fredrikstad), Thaulow Goberg, Tippen Johansen, Finn Berstad, Jørgen Juve, Olaf Gundersen, Arne Børresen (Fredrikstad), Kjell Kjos, Moe, Alexander Olsen. Sten Moe scoret begge Norges mål.

På landslaget gjorde Moe comeback i 1931, og scoret begge Norges mål da laget klarte uavgjort mot Tyskland på Ullevaal. Året etter scoret han igjen to mål da Norge vant en meget overbevisende seier over Sverige i Gøteborg (4-1). Men etter dette skulle han ikke få særlig med landskamper, til ergrelse for folk i hjembyen.

"Hans isende ro, hans rolige tilrettelegging av spillet i motgangen, bør stå som et eksempel på en utmerket lagleder. [...] Det er bare så forundelig at Norges landslag har råd til å unnvære en spiller som Sten Moe", mente Fredriksstad Blad i 1935.
 
I 1936 var Moe riktignok en av spillerne som ble prøvd ut i forberedelsene til OL i Berlin. Men etter å ha protestert mot Norges mektige landslagssjef, sarpingen Asbjørn Halvorsens spillesystem i pausen av en landskamp mot Sveits, ble han uaktuell for troppen, og siden aldri tatt ut til noen landskamp. Etter eget utsagn skal Moe ha spurt Halvorsen hvem av de to som skulle gå ut på Ullevaals tribuner og fortelle at "ordren og taktikken var å spille så idiotisk".

Angrepet fortsatte etter kampen:

- For mig ser det ut som om norsk fotball går jevnt og sikkert nedover på de steder hvor klubbene har hatt æren av instruktørens besøk.

Norges landslag som tapte 1-2 for Sveits i Oslo 18. juni 1936. Fra venstre: Sverre Hansen, Rolf Johannessen (Fredrikstad), Henry Johansen, Jean Louis Bretteville, Reidar Kvammen, Morten Pettersen (Fredrikstad), Nils Eriksen, Arne Børresen (Fredrikstad), Arne Brustad, Moe . Dette ble Sten Moes siste landskamp etter angrepet mot forbundsleder Asbjørn Halvorsen i pausen. Kampen var også Morten Pettersens siste.

Idrettshistorikker Finn Olstad hevder at Sten Moe tilhørte den gamle garde som sverget til den klassiske formasjonen med tre backer. Halvorsen på sin side var tilhenger av det moderne "flyvende indreløperspill", noe Moe mente gjorde at senterhalfen ble overflødig. Moe kalte senere Asbjørnsens opplegg for "en ulykke for norsk fotball".

Men Sten Moe var ingen reaksjonær og bakstreversk fotballteoretiker. I følge Per Vold er det grunn til å tro at det Moe først og fremst opponerte mot var at han følte Halvorsens system som en tvangstrøye. Moe var av den oppfatning at fotballen måtte følge et visst system, men at spillerne også var avhengige av å føle en viss form for uavhengighet.

Moe var en teknikker med slepen ballbehandling og gode dribleferdigheter, men var særlig effen som tilrettelegger, med en velutviklet evne til å finne hull i motstandernes forsvar, og slå presise og åpnende pasninger. Med sitt sjeldne blikk for spillet var han ikke minst taktisk dreven og flink til å lese motstandere.

Moe var ellers en klar autoritet på banen, og en viktig inspirator når laget var i motgang. Med sine lederevner var han i flere år lagets selvskrevne kaptein. Som anfører kunne Moe også tidvis framstå som ganske sta og egenrådig. Med sin vektlegging av det kollektive, at laget skulle gå foran alt, slo han kontant ned på overdrevne fiksfakserier som sinket spillet.

Moe utviklet dessuten tidlig en analytisk interesse for spillet, og spilte med sine kunnskaper en viktig rolle i utviklingen av den såkalte "Fredrikstad-stilen". I 1947 ga han ut boken "Fotballspillet: Regler - Systemer - Taktikk".

Også utenfor banen tok han kommandoen. Sten Moe var en belest kommunist, men han var klar på at det aldri skulle prates politikk i klubben.

"Hver gang det var tilløp til diskusjon, avbrøt han myndig. Ingen oponerte mot den mest kunnskapsrike og taleføre i klubben"
, skriver Per Vold i "Fotball for alle".

Nederlandske Ajax ble kjent som den store eksponenten for totalfotball på 1970-tallet, men faktum er at FFK, under Sten Moe, spilte en slik form for totalfotball. Tanken var at hele laget skulle kontre og gå hurtig i angrep når ballen ble vunnet. Når ballen ble tapt skulle hele laget være forsvarsspillere. En grunnleggende regel i moderne fotball er at ballen skal spilles i rom og ikke direkte på mannen. En krevende stil som krever mye løping. Sten Moe mente at fotballspillet var som sjakk - det var om å gjøre å se mange trekk fremover. Sverre Moe (Sten Moes bror) skrev i Rød/Hvit Scorer`n i 1987 om FFKs taktikk i 1932 - det året de vant cupfinalen for første gang:

"Sten hadde som vanlig lagt opp taktikken og den fungerte utmerket. Vi hadde vårt eget spill og benyttet et eget system der vi spilte ballen på punkter, og ikke direkte på medspiller. Det var det ingen som fant ut av.
Hovedregelen vår var: Når vi har ballen skal alle mann i angrep, har motstanderen ballen, skal alle være forsvarere. Det ble mye løping og slit, men vi var i form til det."

Forskeren Per Vold påpekte også disse ultramoderne prinsippene i FFKs systemer i sin hovedoppgave om Østfoldfotballen:

"Ved å utvikle lagets organisasjon, bevegelsesmønster og kommunikasjonssystem, ville Moe gi klubben et fundament for kollektiv samhandling. Sten Moe komponerte også FFKs lagoppstillinger ut fra spillernes spisskompetanse og det var ikke rom for soloutspill fra enkeltspillere. […] Sten Moe utviklet også FFKs hurtige kortpasningspill med finslepen teknikk og gjennombruddshissighet. Men varierte ofte dette med langpasninger."

Både Per Volds forskning og en rekke kilder som er gjengitt i boken dokumenterer at Sten Moe faktisk var langt forut for sin tid. Vold hevder at det er likhetstrekk mellom det FFK-laget Moe skapte på 1920- og 30-tallet og det Nils Arne Eggen representerte under Rosenborgs storhetstid på 1990-tallet.

Sten Moe ble æresmedlem i FFK i 1958. Bilde fra
Fotball For Alle: Østfoldfotballkrets Gjennom 100 år.

Etter å ha gitt seg som aktiv var Moe en periode trener for FFKs yngre avdelinger. Etter krigen var han et par år formann i klubben (1948-49), og fortsatte siden å engasjere seg for fotballen på forskjellige måter. I 1952 hadde han en klar oppfatning om FFKs svake resultater. 

- Før fløy ikke ungdommen på kino og dans, nå tenker de ikke på annet. Etter krigen har ungdommen blitt lat.

I 1958 ble Sten Moe æresmedlem i klubben.

Sin yrkesaktive karriere tilbrakte Moe som industriarbeider ved Fredrikstad Mekaniske Verksted.

I tillegg til Sten og Sverre spilte også broren Kjell Moe på A-laget til FFK i perioden før og etter 2. verdenskrig. Også sønnen Finn Moe var en periode på FFKs A-lag.

Sten Moe døde i 1975, 69 år gammel.

Sten Moes meritter:
6 A-landskamper (1928-36)
4 landslagsmål
Norgesmester 1932, 35, 36, 38
Seriemester 1937/38, 38/39

Les mer om Sten Moe:
NFF
Sportskontoret

Oppdatert: 11. juni 2009

Copyright © ffksupporter.net 2003-2012 | Kontakt oss på support@ffksupporter.net | Tips oss!

Ansvarlig redaktør: Øystein Holt, ffksupporter.net