Jeg kom til å tenke på det her forleden, det var vel etter Start-kampen før ferien...

Hva er det norske tippeligalag er gode på? Sånn i sammenlikning med resten av verden, altså?

Hvilke norske lag har før kamp ambisjoner om å gå på banen, og feie motstanderen overende med godt spill, sjanser og mål gjennom 90 minutter? Jeg ville svart RBK for noen uker siden, men nå skal jeg ikke så mye som nevne RBK, hehe.

Mitt poeng er at jeg synes det ser ut som om norske lag er flinke til å "kjipe" inn en seier, gjerne helst uten spill og sjanser. Når serieleder kommer til Fredrikstad og møter et lag plassert midt på tabellen, og Start ikke så mye som forsøker å lage kamp, de ligger der bare og forsvarer seg, og håper å avgjøre mot slutten, da ser det skikkelig patetisk ut. De har altså en uendelig tålmodighet og en god porsjon god form og endel flaks også.

Neste spørsmål er da: Hvor lenge kan tippeligaen samle så mange tilskuere og ha sukess ute i Europa uten å ha vilje til å spille gode fotballkamper? Jeg har mistanke om at 99 av 100 fotballtrenere vil svare at en god kamp er en kamp de vinner, ikke som resultat av god teknikk, hurtighet, spenst osv, men av taktikk. Så kan man jo bare konstatere at taktikk er den eneste faktoren en trener kan påvirke...

Personlig mener jeg at norsk fotball er inne i en blindgate når serieleder drar til et lag på midten uten å ha ambisjoner om å spille en god fotballkamp. Greit nok at man ikke har hjemmepublikum å ta hensyn til, men tross alt, vi snakker om *serieleder*.

Norske lag kommer ikke til å ha suksess i utlandet med sånn innstilling. Nedover i Europa holder det ikke å være tålmodig i 90 minutter som start er på sitt verste, fordi motstander ikke gjør feil.

Det er det samme som hockey og VIF: Det eneste det laget er godt på er å utnytte norske motstanderes feil, og når de så kommer ut klapper de fullstendig sammen fordi de ikke har eget spill og motstandere ikke gjør feil. Noe som forøvrig gleder mitt hjerte inderlig.

Mye kan sies om Drillo pr. 2005 (og for mye *blir* også sagt), men hans arv i norsk fotball (gjennom de trenere han samarbeidet med og hans spillere som har blitt trenere) er klar: Det blir tenkt taktikk og resultat i altfor mange kamper.

Drillos oppnåelse i sin tid var å få glimrende resultater av en sekk gråsten, men hvor lenge skal vi basere norsk fotball på denne fattige og pietistiske arven???

Kanskje trenere har for mye å si i moderne fotball?