Her har jeg sittet i en god halvtime og skrevet av meg frustrasjon over at opprykket nok en gang gikk i dass. Og så forsvant det ut i det store intet ... Jeg husker ikke alt jeg skrev. Men et poeng jeg definitivt ville ha fram er dette:

Er det slik at en viktig årsak til at mange spillere - og laget som kollektiv - ikke får ut sitt beste, er at vi mangler noen bestemte spillertyper i troppen, typer som Raymond Kvisvik og Dagfinn Enerly? Spillere som har glimt i øyet, selvironi og som ikke er så jævla redd for å dumme seg ut? Som tør å ta litt sjanser og kanskje kan få resten av laget til å senke skuldrene litt?

Har ingen av FFKs trenere de siste 10-12 årene tenkt på at en spillerstall ikke bare må være variert med hensyn på spilleferdigheter, men også personligheter? Et lag som består av 11 Roy Keane-typer vinner nok mange dueller, men etter to måneder av sesongen hater hele laget hverandre.

Eller: Er det rett og slett for mye alvor i og rundt FFK?

---------------------------

Journalist: "Gordon, can we have a quick word please?"

Gordon Strachan: "Velocity"