Når Loberto sier at det er "for stille" i pausen så får det meg til å tenke. 

FFK-spillerne er ikke annerledes enn andre fotballspillere. De er konkurransemennesker, de liker å vinne og misliker å tape, og de misliker sterkt å bli rundspilt slik vi ble i siste halvdel av 1. omgang i dag.

Jeg er redd for at dette med presset ved å spille i FFK sitter vel så mye i hodet på spillerne som kollektiv, som det finnes der ute i virkeligheten. Det er ingen som forventer at årets FFK skal herje med alle i OBOS-ligaen og dominere hver eneste kamp, og hverken Loberto eller spillerne kan heller tro at forventningene ligger der.

Men: Fotballspillere får også med seg det som skjer med andre spillere. De vet at andre har fått en opptur etter å ha forlatt FFK, kanskje med nettopp Robert Stene som kroneksempel. Derfor kan det sette seg en idé om at det er et ekstra press i vår klubb. Og når ingen da går foran og kjefter opp de medspillerne man mener ikke yter sitt beste, er det kanskje fordi man har det for seg at man i hvert fall ikke vil bidra til presset? At man dermed ender med å falle i den andre grøfta, hvor ingen tør være den som sparker vannflaskene tvers over garderoben?

Det jeg ønsker meg, er at to-tre spillere rett og slett tar ansvar for å fyre opp resten. Det hver spiller tross alt har som sin viktigste jobb, er å gjøre lagkameratene sine best mulig, og det er lov å si fra hvis du mener at noen av medspillerne svikter deg. Men den som sier fra må selvsagt selv gå foran - og når de andre responderer positivt må selvsagt det berømmes.

Når dette er sagt - jeg vil fortsatt oppfordre medsupportere til å være positive fra tribuneplass. Sytingen kan vi ta her (slik som jeg gjør nå). Jeg antar jo at spillerne også bruker det som motivasjon at de vil glede supporterne sine. Da er det demotiverende å få dem (dvs oss) mot seg.

---------------------------

Journalist: "Gordon, can we have a quick word please?"

Gordon Strachan: "Velocity"