Det er faktisk en veldig utbredt greie i norsk fotball at vi har "de fire store klubbene": Rosenborg, Vålerenga, Brann og Lillestrøm. Noen vil ta med Viking også. Dette er klubber som over lang tid har vært med i toppen av norsk fotball, er profesjonelle bedrifter, holder til i de største byene (med unntak av Lillestrøm, men er tross alt 10 min unna Oslo og en del av "stor-Oslo") med solid økonomi og haugevis av landslagsspillere. Det går ikke an å argumentere mot at disse klubbene anses av "folk flest" for å være de største klubbene i Norge.

Bak disse klubbene stiller blant annet FFK sammen med Strømsgodset, Start, Odd, Tromsø, Stabæk og noen til. Mellomstore norske klubber med en del gode og attraktive spillere, men klubbene anses ikke for å være like store.

Poenget er at en attraktiv spiller for en av de mellomstore klubbene veldig sjeldent vil melde overgang til en av de andre mellomstore norske klubbene. Et klubbskifte vil enten gå til en av de "fire/fem store" eller til utlandet. De mellomstore klubbene er verken interessante nok sportslig eller økonomisk til at et klubbskifte vil være et smart karrieretrekk. Det må i såfall være unntakstilfeller (personlige årsaker).

Det skjer ikke i praksis at en klubb som Odd blar opp f.eks. 15 mill for Raio Piiroja. Det blir altfor hypotetisk.

Og for å svare på det med Huseklepp -- en overgang til FFK eller en annen "mellomstor norsk klubb" vil ikke være et tilbakeskritt i hans karriere dersom han går fra en benketilværelse for en storklubb (Brann) til å få spilletid hver uke i en mellomstor klubb (FFK).

Hvis Martin Andresen skulle være interessert å forlate en storklubb som Brann, hvor han er kaptein og kjemper om seriegull, til en mellomstor klubb som f.eks. FFK -- så er det rimelig å anta at det er nødt for å være personlige grunner som ligger bak. Slik tilfellet var med Raymond Kvisvik.

Så ærlige må vi være folkens. Stikk finger`n i jorda!