Nå har jeg kikka og kikka på hjemme- og bortetabellen og lurer på hva i allverden som er feil. Siden 5 juni har vi tatt ett poeng borte og kunne vel streng tatt blitt hjemme, særlig når vi ser  på innsatsen.

Det jeg lurte på var  hvorfor det ikke er noen tradisjon med å ha en strategi hjemme og en annen strategi borte? Det å bruke samme strategi har gitt utrolig dårlig uttelling, og vi ser at laget klapper sammen når de blir pressa, noe som skjer ofte på bortebane.

Hva er da galt med å sette sammen et lag som ikke er så slagkraftig offensivt, men ihvertfall klarer å stå imot press på egne banehalvdel? Hva med:

1. To defensive midtbanespillere. Det er alt for lett for motstanderenen å stå upressa i rommet mellom midtbane og forsvar.

2. Én spiss. Vi kan ikke ta oss råd til å spille med så lite press på kantenen. Det viser se jo gang på gang at bare ved hjelp av litt enkelt veggspill, så går de ann å småjogge ned til dødlinja vår. F.eks 4-2-3-1, så får det vurderes om det er plass til Kvisvik i den oppstillinga der.

3. Bruke spillere som takler en krigekamp. Å bruke Ramberg som defensivt anker synes jeg blir vel tynt. Jeg vil se grisetaklinger og ufine dueller, ikke tupping av ballen høyt oppi lufta. Spillere  som storspiller når det går på skinner framover, mangler jo helt evnen til å utføre et skikkelig press på ballførere og spillere i rom.

4. En kaptein som virkelig står fram når det butter? Ringberg og Enerly synes jeg hadde de egenskapene. Bjørkøy er jo utrykksløs, mens Kvisvik er jo den verste til å henge med hue og ha dårlig kroppspråk når det er motgang. Jeg ser ikke helt hvem i dagens stall som skulle tatt rollen. Virker som det er litt for mange som er inneslutta eller har mer enn nok med seg selv.

---------------------------

Støtt FFK - Si "Hold kjeft" til en stadionsurpomp!