Blandede følelser for dette.

Jeg skal først innrømme at jeg var på "hælle måne, har vi ikke sparka nok trenere nå" til utpå høsten, og trodde vel egentlig at etter hjemmeseirene mot Åsane og Start var vi faktisk på bedringens vei. Og når det viste seg å ikke stemme så var det vel uansett for sent å finne ny trener for de siste kampene.

Årets sesong fikk litt til felles med fjorårets i at vi fikk en opptur rett før sommerpausen og så gikk alt galt i de første kampene etterpå. Men jeg skal innrømme at jeg tenkte "OK, nå får vi fokusere på å berge plassen og så får vi se om det er peng til å bytte trener etter sesongen".

Hva synes jeg om at Lobertos handlemåte her? Jeg synes faktisk det står respekt av den. Hvis han er ærlig om at han faktisk tror laget nå kan fokusere sin energi på å vinne over Tromsdalen, og han mente det var nødvendig å avklare sitt forhold til spillerstallen for å få til det, så har han - i det minste i egne øyne - handlet i klubbens interesse. Og med tanke på at det å gå frivillig faktisk koster ham etterlønna, så har han handlet uten egennytte i situasjonen.

Så kan man spørre seg, hva forteller dette om kommunikasjonen internt i klubben? Har ingen hatt noen idé om at spillernes tillit til Loberto var tynnslitt? Og en annen ting, en tillitskrise oppstår ikke over natta, så i det minste må noen av spillerne ha tenkt slik en stund. Antagelig spillere med autoritet, som de andre lytter til  Hvis sterke personligheter i en spillerstall kommer på kant med treneren må noen gå, noe vi kan se til England for gode eksempler på.

• I Alex Fergusons 27 år i Manchester United viste det seg at en spiller som trosset sjefen, måtte finne seg noe annet å gjøre. Og en spiller han ikke lenger hadde tillit til, måtte dra selv om fansen ville beholdt ham. Store navn som Paul McGrath og Norman Whiteside måtte vike tidlig. Senere forsvant sterke personligheter som Paul Ince, og selv en stjerne som David Beckham og en ledertype som Roy Keane ble sendt på porten.
• Chelsea etter Mourinhos første periode ble et eksempel på det motsatte, hvor sterke typer i spillergruppa - de samme Mourinho bygde sitt suksesslag rundt - fikk slik innflytelse at senere managere - og til og med Mourinho selv i hans andre periode - slet med å ha kontroll.

---------------------------

Journalist: "Gordon, can we have a quick word please?"

Gordon Strachan: "Velocity"