Biografi

I FFK 1927-37

Arne Børresen var en av FFKs største spillere da klubben innledet sin første gullalder, og han ble FFKs første gullklokkemann.

Arne Børresen vokste opp i Fredrikstad, og spilte som ung gutt for bydelsklubben Kvik. I 1924 kom han med på juniorlaget til Fredrikstad FK, som året etter vant kretsmesterskapet. I 1927 ble store deler av dette laget forfremmet til seniorspill, og året etter sørget talentene for at klubben fikk sitt nasjonale gjennombrudd, ved å ta seg helt til semifinalen i cupen. Sammen med de jevnaldrende talentene Sten Moe og Karl Pedersen dannet Børresen en sterk innertrio, som siden ble en del av stammen på Fredrikstads første storlag på 30-tallet.

Børresen var ikke med i oppkjøringen til 1931-sesongen. Han oppholdt seg i den lille byen Bamberg i Bayern i Tyskland, men han hadde holdt formen ved å spille fotball og i følge rapportene bemerket seg positivt. Etter kort tid var han tilbake i Fredrikstad.

Hans første FFK-kamp etter utenlandsoppholdet ga 3-1 over Drammens BK.

"Det ser ut til at han har lært å gå mer på manden efter sin utenlandsreise, men sine skudd hadde han ikke i orden i denne kamp", fortalte pressen.

Uken etter var skuddene i orden igjen. I kretskampen mot Selbak scoret han et praktmål på langskudd.

I 1932 vant FFK sitt første cupmesterskap, etter å ha knust Ørn med hele 6-1 i finalen, der Børresen innledet scoringene tidlig i første omgang.

Lagbilde fra NM-finalen i 1932. Bak fra venstre: Håkon Johansen, Finn Johannessen, Sverre Moe, Just Johannesen, Arne Børresen, Sten Moe, Oscar Nilsen og Morten Pettersen. Foran fra venstre: Ragnvald Olsen, Ivar Olsen og Egil Brenna Lund.

Rundt årskiftet 1933/34 flyttet han til Halden. Ryktene begynte snart å svirre om at han hadde meldt overgang til Kvik. Dette kunne klubbformann Einar Wilhelms avkrefte. 

"Det kaller vi god klubbånd", konstaterte et lettet Fredriksstad Blad.

Neste triumf kom i den legendariske finalen mot Sarpsborg FK på Sarpsborg stadion i 1935, da Børresen igjen sørget for ett av sitt lags fire mål. Også i semifinalen mot Odd spilte han en fremtredende rolle. Lagene fulgte hverandre til 3-3, men en halvtime før slutt scoret Arne Børresen seiersmålet og ble dagens mann.
Fredriksstad Blad var fra seg av beistring etter at finaleplassen var sikret.

"Man fikk se en slik ballbehandlingskunst som en sjelden har sett maken til. Både Sten Moe og Arne Børresen viste oss ting som neppe profesjonister gir oss maken til."

Året etter ble det nok et mesterskap, etter finaleseier over Mjøndalen. I disse årene hadde den svært populære "Børre" stor betydning for klubben, både på og utenfor banen. I 1937 satte imidlertid en skade en stopper for videre spill. Etter krigen gjorde han et lite comeback med spill for Kvik-Halden. I 1946 var Børresen med på å slå FFK 1-0, og han ble båret på gullstol etter kampen.

Kort tid etter ble han rammet av sykdom. Arne Børresen døde av lungebetennelse i desember 1947, før han rakk å fylle 40 år. Tre måneder tidligere hadde han spilt old boys-kamp mot Brann på Stadion, "sunn og frisk og glad som han alltid pleide å være."

Børresen debuterte på landslaget 23. september 1928 mot Tyskland i Oslo, en kamp Norge tapte 0-2. Børresen spilte indre venstre. 19. juni 1930 var både han og Egil Brenna Lund med da Sveits ble slått 3-0. Pressen meldte at Børresen "overrasket betydelig [...] at holde kampen ut, ja ikke bare det, hans spill ble bedre efterhvert som kampen skred frem."

Norges landslag som tapte 0-2 for Tyskland på Ullevaal 23. september 1928. Fra venstre: Erling Lunde, Andreas Johansen (Fredrikstad), Jacob Berner, Gunnar Christensen, Karl Pedersen (Fredrikstad), Sten Moe (Fredrikstad), Børresen, Oskar Thorstensen, Robert Danielsen, Sverre Berg-Johannesen, Ingar Pedersen. Dette var Moe, Pedersen og Børresens landslagsdebut.

Sitt høydepunkt som landslagsspiller opplevde han i 1932, da Norge slo Sverige 4-1 i Gøteborg, en seier som medførte at Norge vant den forjettede nordiske gullpokalen. Hans spill i denne matchen er omtalt som en av de virkelig legendariske landskampsinnsatsene. I årene 1933-34 hadde han fast plass, og var banens gigant da Danmark ble slått 3-1 i Oslo 23.september 1934.

"Børre er Ullevaals populæreste mann [...] Når denne lille, elegante spiller utfolder sin fullendte ballbehandling, da er det tribunene bølger av begeistring", meldte pressen. 

Situasjon foran Norges mål i kampen Sveits - Norge på
Ullevaal 18. juni 1936. De norske spilerne i mørke trøyer er fra
venstre: Morten Pettersen (FFK), liggende Tippen Johansen,
Rolf Johannessen (FFK), Børresen og Nils Eriksen. Sveits vant
2-1 etter svak norsk innsats. Bilde fra boken Bronselaget
av Kristian Henriksen og Jørgen Horn.

I årene som fulgte ble han lite anvendt av den nye UK-sjefen, sarpingen Asbjørn Halvorsen. I 1935 ble hans deltakelse forhindret av skader, og han kom heller ikke med på OL-laget året etter. I sin 25. og siste landskamp var han med å slå Finland på Tølø Ballplan i Helsingfors 5.september 1937. Sammen med sin makker Magnar Isaksen leverte Børresen "ypperlige ting". "Børre" ble med dette FFKs første gullklokkemann.

Av yrke var Arne Børresen modellør ved Fresko skofabrikk.

Kortvokste Børresen beskrives framfor alt som en ballkunstner, med et lettflytende, elegant spill, og særlig god i en litt tilbaketrukket strateg-rolle. Han var også svært rask, og beryktet for sine raids i stor fart, med ballen klistret til foten. I tillegg var han kjent som arbeidsom og lojal, og dessuten som en gentleman-spiller, alltid uklanderlig i sin oppførsel på banen.

Arne Børresens meritter:
25 A-landskamper (1928-37)
1 landslagsmål
1 B-landskamp (1929)
Norgesmester 1932, 35, 36
2 cupfinalemål (1 i 1932, 1 i 1935)

Les mer om Arne Børresen:
NFF
Sportskontoret

Landslaget som tapte 0-1 for Sverige på Ullevaal 24. september 1933. Fra venstre: Ragnar Pedersen, Kjell Kjos, Børresen, Birger Steen, Henry Johansen, Nils Eriksen, Bjarne Rosén, Egil Brenna-Lund (Fredrikstad), Bjarne Pettersen, Sverre Hansen, Jørgen Juve.

Oppdatert: 9. juni 2009

Spillerstall 2024: Eliteserien