Jeg vet en by ved fjorden, et vakkert lite sted.
Av byer her i Norden, den fagreste jeg vet.
 Ved Sundets stille vanne, med lun og sikker havn,
i ly bak Haugens strande, - Levanger er dens navn.

Her far og mor har strevet, her våre barn har lekt.
Og saga-kjent er stedet, fra tusenårets slekt.
Her møtte handelsmannen, i store skarer opp,
og skibe la til stranden, med hvite seil i topp.

Det gamle mere svinner – så mangt har endret sig.
Det nye fremad rinner, på utviklingens vei.
Men Fjorden, Haugen, Sundet, med fuglesang i sky,
det er dog ikke svunnet, bort fra vår kjære by.

Ja fagre by ved fjorden, du er oss alle kjær.
Av alt hvad gjevt på jorden, du gjevest for oss er.
Ihvorvel du er liten, og uten rang og ry,
du følger dog med tiden. - Gud sign dig, lille by!